Slaget i Santiago

To italienske journalister skapte fotballkrig mellom vertsnasjonen Chile og Italia under VM i 1962. For dommeren, Ken Aston, skulle det gå opp et lys – fire år senere.

Den 2. juni 1962 på nasjonalstadion i Santiago hadde det samlet seg 66 000 forventningsfulle tilskuere til den andre kampen i gruppespillet. Chile hadde slått Sveits 3–1 i åpningskampen, mens Vest-Tyskland og Italia hadde spilt uavgjort 0–0. Fra utsiden kunne Chile–Italia se ut som en ordinær fotballkamp mellom to landslag, et fredelig basketak, men på undersiden ulmet de nasjonale følelsene – det handlet om ære.

Søramerikansk boikott-trussel
La oss gå noen år tilbake i tid, til 1956, to år etter VM i Sveits, det første Tyskland fikk delta i etter andre verdenskrig og som de overraskende vant, derfor kalt «Underet i Bern». Og to år før det neste VM, i Sverige i 1958. To VM på rad lagt til Europa. Søramerikanerne følte seg forbigått, og da det i 1956 skulle stemmes over vertsland for VM i 1962, sa søramerikanerne klart ifra at de ville boikotte VM hvis det ble lagt til Europa igjen.

Tre land hadde meldt interesse som vertskap for VM i 1962, Vest-Tyskland, Chile og Argentina. Det internasjonale fotballforbundet, FIFA, så at båten var på vei til å kantre og ba Vest-Tyskland trekke søknaden, noe de gjorde. Det sto mellom Argentina og Chile, i utgangspunktet en easy match for Argentina, pga. velutviklet infrastruktur og ry som fotballnasjon. Men små tuer kan velte store lass, og denne gangen het tua Carlos Dittborn, den chilenske, karismatiske lederen av det søramerikanske fotballforbundet, CONMEBOL.

Før avstemningen holdt han en flammende tale, avsluttet med disse berømte ord: «Fordi vi har ingenting, vil vi gjøre alt.» Dette var et svar til Argentinas representant, Raúl Colombo, som hadde avsluttet talen med: «Vi kan starte VM i morgen. Vi har alt.»

Under avstemningen viste det seg at karismatiske Dittborn hadde vippet sympatien over til Chile, som vant med 32 mot 11 stemmer.

Verdens kraftigste jordskjelv
Myndighetene startet umiddelbart arbeidet med nye stadioner, åtte i tallet. Men så skjer det som ingen kunne forutse. Den 21. mai 1960 begynner jorda å røre på seg. Ikke som en rolig bevning, men som et massivt, destruktivt jordskjelv, fulgt av et enda kraftigere skjelv dagen etter. Vi snakker om det kraftigste jordskjelvet noensinne, målt til 9,5 på Richters skala, i ettertid kalt Valdivia-skjelvet etter byen som ble rammet hardest. Episenteret lå i Lumaco, 57 mil sør for hovedstaden Santiago. Minst 1500 døde i skjelvet og noen hundre i tsunamien etterpå, blant annet over 100 så langt borte som Japan. To av åtte millioner chilenere ble hjemløse.

Og for VM var det helt krise: Fire av åtte stadioner var ødelagt, og det ble gjort en iherdig innsats for å redde mesterskapet. To av stadionene ble reparert, mens et amerikansk gruvefirma overlot sitt eget stadion til VM. Det fikk holde med sju.

Gjenoppbyggingen av landet skapte en sterk nasjonalfølelse, patriotisme og stolthet i det chilenske folket, og VM skulle bli selve symbolet på det nye Chile. Men Dittborn som hadde skaffet Chile VM, fikk aldri oppleve sin livsgjerning; han døde av hjerteattakk bare én måned før mesterskapet.

Verdenskrig i pressen
Selv om skjelvet og gjenoppbyggingen skaffet Chile respekt og sympati verden over, var ikke alle like imponert. Var Chile i stand til å gjennomføre VM? ble det spurt, ikke minst fra Italia. Et par uker før VM landet to italienske journalister i Santiago. De hadde ikke til hensikt å fremstille en nasjon som hadde reist seg fra ruinene. Tvert imot slo de hardt mot den fattigslige befolkningen. Merkelig nok hadde den ene journalisten, Antonio Ghirelli, bakgrunn som motstandsmann og kommunist under krigen og senere medlem av sosialistpartiet. Den andre var Corrado Pizzinelli, blant annet krigskorrespondent under andre verdenskrig.

De italienske journalistene mente det var «ren galskap» med Chile som vertsland, og Santiago beskrev de som en forferdelig bakevje «der telefoner ikke virker, drosjer er like sjeldne som trofaste ektemenn, et telegram koster det hvite ut av øyet og det tar fem dager før et brev finner frem til adressaten».

Pizzinelli skrev at «hele nabolag driver med åpenlys prostitusjon». og beskrev kvinner generelt som «løse fugler», mens befolkningen ble omtalt som «fattige, underernærte og alkoholiserte analfabeter».

De chilenske mediene plukket opp de nedsettende artiklene og publiserte deler av dem, avisen Clarín de Santiago med tittelen «Verdenskrig». Rett før VM fant de to italienske journalistene ut at det var best å pakke snippeskene og forlate landet.

Fra verbal krigssone til krig på banen
Men: Fotball-VM som skulle forene nasjoner, var allerede blitt en verbal krigssone som snart skulle forflyttes til fotballbanen, der Chile og Italia møttes i den andre gruppespillkampen.

Den engelske dommeren Ken Aston trodde kanskje at han ville styre ut i smult farvann med noen krusninger, men han dundret rett inn i opprørt hav – hatoppgjøret over alle hatoppgjør.

Det chilenske landslaget hadde hele tribunen i ryggen, mens de italienske spillerne visste at de befant seg på dyp grunn. Det hjalp ikke akkurat på stemningen at fire italienske spillere var første- eller annengenerasjons innvandrere fra Chile.

For å dempe gemyttene før kampen delte de italienske spillerne ut blomster til chilenske kvinner på tribunen. Det skapte bare enda mer raseri, og blomstene ble slengt tilbake på banen.

Det bruste i blod, ondt blod, og etter 13 sekunder løper chilenske Ramirez med ballen langs sidelinja, men bråstopper for å unngå at italienske Robotti dundrer inn i ham med full speed.

Etter 32 sekunder kommer det første frisparket idet chilenske Navarro klipper ned Mora, og for å understreke, gir chileneren Rojas Mora en liten kilevink i tillegg.

Og slik skulle det fortsette.

En velrettet venstre hook
I det sjuende minutt blir den første italieneren utvist, Ferrini, som sparker ned Landa rett foran dommeren. Dommer Aston tar tak rundt ham og ledsager ham ut av banen. Mens dommeren har ryggen til, benytter chileneren Leonel Sánchez anledningen til å snike seg innpå Maschio og gi ham et kjapt slag, før han stikker av.

Men Ferrini vil ikke bli utvist. Han nekter å gå av banen. Da beordrer Aston politiet inn. Hele troppen marsjerer ut på banen og effektuerer utvisningen.

Rett før pause stuper den italienske backen Mario David bevisst sent inn i en takling mot Chiles ving Leonel Sánchez og treffer ham på bakleggene. Sánchez, sønn av en profesjonell bokser, spretter opp og slenger ut en venstre hook som treffer David midt i planeten. En av BBCs eksperter utbryter: «Det er en av de mest velrettede venstre hooks jeg noen gang har sett.»

Utrolig nok slipper Sánchez unna utvisning, men David har ikke glemt. Når dommeren ikke booker Sánchez, tar han saken i egne hender, det vil si føtter. Idet klokka passerer 45 minutter hopper han opp mot Sánchez og gir ham et velrettet karatespark i nakken. Reporter David Coleman utbryter på BBC: «Det er et av de mest kaldblodige og livsfarlige taklingene jeg har sett i hele mitt liv.»

I annen omgang bryter det stadig ut små og store slåsskamper på banen. Dommer Aston har mistet grepet på kampen, og politiet må stadig inn på banen for å avverge voldsomheter.

Og hvordan kampen endte; jo to raske mål for Chile i det 73. og 76. sendte landet videre i turneringen og Italia ut av den.

En skammelig forestilling
Da filmen fra kampen nådde engelske tv-apparater et par døgn senere, oppsummerte BBCs David Coleman kampen slik: «Denne kampen er den dummeste, mest skremmende, motbydelige og skammelige forestillingen i fotballens historie. Disse nasjonene møttes for første gang. La oss håpe det blir den siste.»

Dommer Aston sa seg helt enig: «Jeg dømte ikke en fotballkamp, men et slag mellom to krigførende parter.»

To diametralt motsatte referater kom til uttrykk dagen etter. Chilenerne anklaget italienerne for å være dopet, mens italienerne uttalte at chilenerne oppførte seg som kannibaler. I Italia måtte den chilenske ambassaden beskyttes av italiensk politi.

Kampen skapte ondt blod mellom europeiske og søramerikanske lag i årtier etterpå. Da det brasilianske laget Santos med Pelé i spissen gjestet Milan i 1963, utviklet kampen seg til slåsskamper, bevisst sene taklinger og ved to anledninger spark i hodet. I returoppgjøret i Brasil ble det italienske laget så å si sparket av banen.

Det går opp et lys for Aston
Under VM i England fire år senere, i 1966, hadde dommeren, Ken Aston, fått en helt ny rolle – som sjefsdommer. Da gikk det bokstavelig opp et lys for ham, og det endret fotballens regler; røde og gule kort. Flere har skrevet at referansen til kortene er Astons opplevelser under slaget i Santiago. Det stemmer ikke.

Følgende skjedde: I kampen mellom Argentina og England fikk den engelske stopperen Jackie Charlton en advarsel uten at han oppfattet det. Da Charlton leste i avisen dagen etter at han var blitt advart, ringte han pressekontoret, der dommersjef Ken Aston hadde tilhold, for å forhøre seg om dette var riktig. Og jo, bekreftet Aston. Charlton hadde fått en advarsel.

På vei hjem begynte det å kverne i Astons hjerne: Hvordan får vi et universelt system som viser at en spiller får advarsel eller blir utvist? Plutselig fikk han gult lys og deretter rødt i et lyskryss i Kensington High Street. Der og da fant han løsningen; røde og gule kort.

Vel hjemme la han fram ideen for kona Hilda. Hun forsvant inn på et annet rom, og noen minutter senere kom hun tilbake med et gult og et rødt kort laget av papp, perfekt tilpasset en dommerlomme.

Det første gule kortet i VM-historien ble vist av dommeren Kurt Tschenscher i åpningskampen mellom Mexico og Sovjet under VM i Mexico i 1970 og tildelt Sovjets Kakhi Asatiani, fra Tbilisi i Georgia. Men det ble ikke utdelt ett eneste rødt kort under VM i Mexico i 1970, så det røde kortet debuterte først fire år senere, i VM i Vest-Tyskland i 1974.

I glemselens slør
Etter hvert stilnet motsetningene mellom Europa og Sør-Amerika på fotballbanen, men før eller siden legges det et glemselens slør over hvordan man skal oppføre seg på en fotballbane. Så i åttedelsfinalen mellom Nederland og Portugal i VM i 2006 var forhistorien glemt og det ble igjen viktigere å sparke hverandre ned enn å sparke ballen i mål. Da dommeren blåste sluttsignalet var det delt ut fire røde og 16 gule kort. Vi får håpe historien ikke gjentar seg i morgendagens VM-finale: May the best team win!

*Denne artikkelen har tidligere stått i Klassekampen lørdag 14. juli, dagen før årets VM-finale i fotball.*