Af Jan Holm

I EM i 2021 braker England og Tyskland sammen i et fotballmesterskap enda en gang. Med andre verdenskrig som bakteppe møttes de to landene i en legendarisk VM-finale i 1966. To spillere på England rivaliserte om spissplassen. Les historien her.

Den 7. desember 1941 blir den amerikanske basen Pearl Harbour på Hawaii utsatt for et overraskelsesangrep fra japanerne. Cirka 2450 amerikanske soldater og 50 sivile blir drept. Dagen etter erklærer USA og England krig mot Japan. Samme dag, den 8. desember 1941, mens de tyske bombene faller jevnt over London, blir det i Ashton-under-Lyne i Lancashire i England, født en liten snørrunge. Han får tildelt navnet Geoffrey av sine foreldre.

Han får altså dette navnet Geoffrey, som på amerikansk er blitt til Jeffrey, og der det siste leddet, frey, er avledet fra ordet fred.

Så vokser det altså opp en fredelig liten gutt under krigen med navnet Geoffrey, eller Fred, samme dag som krigen trappes opp. Paradoksalt nok.

Men det er mer med dette navnet, som altså delvis betyr fred, det er nemlig ikke et angelsaksisk navn, det stammer fra germanerne og var et navn som ble innført da Wilhelm Erobreren kapret tronen i England i 1066. Wilhelm, som stammer fra normannerne, altså oss skandinaver, hadde fremtredende medlemmer i sine tropper som bar det tyske navnet Gottfried, som betyr noe sånt som gudelig fred eller Guds fred.

Vår Geoffrey fikk altså et navn som snek seg inn fra Tyskland, som på det tidspunktet lille Geoff gikk rundt i knebukser i Lancashire, var det landet som bombet England sønder og sammen. Fortsatt et paradoks.

Geoffrey blir raskt forkortet til Geoff, mens amerikanske gutter med samme opprinnelsesnavn får tilnavnet Jeff.

Et og et halvt år tidligere, den 20. januar 1940 blir det født en annen snørrunge et annet sted i England, i East Ham i London. Han får navnet James, men får raskt kallenavnet Jimmy. Dette skjer rett før krigen. Samme dag som han blir født, fødes to nye filmstjerner, tegnefilmstjernene Tom og Jerry.

Begge disse gutta, ikke Tom og Jerry, men Geoff og Jimmy, lever altså sine første barneår under krigens redsler, mens nasjonen kjemper, først en desperat forsvarskamp, så med motaksjoner som teppebombing av Berlin og andre tyske byer.

Idet krigen er på vei til å snu, fra tysk dominans til vestlig med de alliertes motoffensiv og tyskerne på retrett, blir det født en tredje liten snørrunge den 29. september 1943, denne gang i den tyske byen Siegburg. Han får tildelt navnet Wolfgang av sine foreldre. Han får også oppleve krigens redsler. I romjula 1944 er Royal Air Force på vingene med sine bombefly og bomber Siegburg til ruiner. Det blir sluppet 1500 bomber over byen, 66 mennesker blir drept og tusenvis mister sine boliger. Men Wolfgang dør ikke. Han lever opp …

Våren 1945 er krigen over. England og de allierte, Geoff og Jimmy, er seierherrene, tyskerne og Wolfgang er taperne. Slikt gjør noe med nasjoner. Tyskerne brukte 60 år før de torde å juble for sitt eget flagg igjen. Det skjedde først under VM i fotball i Tyskland i 2006. Men vi skal ikke hoppe så langt i tid, bare til 1966. For hva skjedde i 1966? I England?

Ja, nettopp, VM i fotball er kommet hjem til fotballens vugge. 1966. Det er bare 21 år siden krigen. Sårene er fortsatt åpne. De nekter å gro så fort. 16 land drømmer om å nå finalen, men det er bare plass til to. Innledende puljer, kvartfinaler, semifinaler. Og så skjer det: Både England og Tyskland tar seg til finalen. Krigens hovedmotstandere skal slåss mot hverandre med fredelige midler. Fedrene til disse spillerne var i stridsdyktig alder. Kanskje var de involvert i denne bombekrigen, kanskje sto de på hver sin side under D-dagen. Uansett kjente de noen som var deltakende, slektninger eller naboer. Så nå er det sønnene til krigerne som skal ut i krigen. På Wembley stadion i London, den 30. juli 1966. 22 krigere skal entre banen, ikke med våpen, men for å slåss med sine hoder, kropper og føtter om noe så enkelt som en ball, ei lita lærkule, som de skal forsøke å dytte over motstanderens mållinje.

Også på fotballbanen er de militære begrepene til stede; kapteiner leder lagene, to tropper står mot hverandre, det skytes og duelleres, det er midtbanekriger, det angripes og forsvares, alt knyttet til strategiske disposisjoner i krigføring. Men altså med ei lærkule som midtpunkt.

Wembley stadion altså, som i tillegg til at den nå skal huse krigens hovedmotstandere, var Englands eget symbol på motstandskampen under andre verdenskrig. Et symbol på at det var mulig å fortsette hverdagen som før. Derfor ble det arrangert cupfinaler og internasjonale idrettsstevner der. For å vise at det gikk an. Det er på selve Englands frihetssymbol kampen skal stå.

Der de viste at de ikke lot seg knekke.

Og det gjorde de ikke under krigen. En bombe traff riktignok gressmatta i 1944, en annen en greyhound-kennel rett ved stadion og drepte to hunder. Som hadde løpt runde etter runde på Wembley stadion. Nå løp de ikke lenger.

Wembley stadion, en engelsk borg! Det engelske landslaget kan ikke tape her, det går bare ikke. Ikke for tyskerne. I hvert fall ikke for tyskerne. Det vil bli nederlaget over alle nederlag. Og en seier vil bli seieren over alle seire. Det er krigen på nytt.

I det engelske teamet finner vi Geoff og Jimmy, Geoff Hurst og Jimmy Greaves. Jimmy er førstevalget som spiss. Han er den store eneren. Statistisk ligger Geoff langt etter. 

I karrieren scoret Jimmy 44 mål på 57 landskamper, et gjennomsnitt på 0,77 mål pr. kamp, for Chelsea 124 mål på 157 kamper, 0,79 mål pr. kamp, for Tottenham 220 mål på 321 kamper, 0,69 mål pr. kamp.

Geoff derimot scoret bare 24 mål på 49 kamper for England, 0,49 mål pr. kamp,180 mål på 411 kamper for West Ham, 0,44 mål pr. kamp. Så det er ingen tvil om hvem som er den beste spissen.

Men så skjer det. I den siste kampen i gruppespillet, der England vinner 2–0 over Frankrike, blir den store stjernen Jimmy Greaves skadet.

Han må stå over kvartfinalen mot Argentina. Geoff Hurst kommer inn. Han som var tiltenkt rollen som reserve. Som skulle se VM fra benken. Han kommer inn og scorer vinnermålet. Jimmy må også stå over semifinalen mot Portugal på grunn av skaden. England vinner 2–1. Geoffrey spiller en strålende kamp og har en målgivende pasning.

Men så skjer følgende: Jimmys skade er leget. Han er klar for kamp. Englands beste spiss, kanskje gjennom tidene. Men hva velger landslagssjefen?

Sir Alf Ramsey, Englands landslagssjef, kaller til seg Jimmy og Geoff. Han har et vanskelig valg. Han forteller dem at Geoff skal spille kampen, ikke Jimmy, fordi han er blitt meget imponert over Geoffs spill i kvart- og semifinalen. Jimmy, som heller ikke har scoret i grunnspillet, må bittert innse, at han som var førstevalget før VM, ikke får spille finalen. Han blir satt utenfor sin tids største begivenhet. Englands beste spiss. Det han har drømt om på forhånd. Sett seg selv i VM-finalen. Kanskje ligget om natta og drømt om å score det avgjørende målet. Slik må det ha sett ut for Jimmy Greaves. På hjemmebane i 1966. Og som han må ha hatet den skaden han fikk i kampen mot Frankrike. Den som banet veien for Geoff Hurst.

Men han må innse at han ikke får den rollen. At den blir overlatt til en, som blir ansett for en spiss midt på treet. En som er tatt ut på overtid. En som skulle ha sittet klistret med rumpa til benken. I hele VM. Han, Jimmy Greaves,  som er født i East Ham, må overlate plassen til en spiller fra West Ham. Det er nesten ikke mulig å akseptere.

Så er de på banen, Geoff, Geoff Hurst fra Lancashire og Wolfgang, Wolfgang Overath fra Siegburg, en av Tysklands største fotballstjerner i nyere tid. Tyskland mot England. Som i krigen. Det gjelder mer enn en VM-finale.

Spillerne brer seg utover gressmatta, og dommeren, som er fra Sveits, blåser kampen i gang. Han kan bare hete én ting, selvsagt, Gottfried, med etternavnet Dienst. Til tjeneste. Utrolig nok. Det også.

Kampen bølger fram og tilbake. Tyskland tar ledelsen 1–0 ved tyskernes toppscorer i VM, Helmut Haller.  Men England slår tilbake. Englands nye helt, Geoff Hurst, utligner til 1–1 med en heading. England tar også ledelsen 2–1 ved Martin Peters, og tror de har kampen i sin hule hånd. Kampen går til overtid, men så: Med det siste sparket på ballen i ordinær tid, etter et frispark, pirker en annen Wolfgang, Wolfgang Weber, ballen over målstreken og utligner til 2–2.

Dette er bare opptakten til det som skal komme. Det dramatiske. For det skjer i ekstraomgangene. 11 minutter ut i første ekstraomgang får Geoff en knallhard pasning fra Alan Ball, ja Ball, av alle navn. Geoff kaster fram den høyre foten, og ballen suser mot mål, mens han selv faller bakover på ryggen. Han ser altså ikke ballens videre skjebne. Den treffer tverrliggeren og spretter ned i bakken. Spisskompanjong Roger Hunt jubler for scoring, mens dommeren er helt i villrede. Så oppdager han at linjemannen står på sidelinjen og vifter. Han løper bort, og linjemannen, russeren Tofik Bakhramov*, egentlig fra Aserbajdsjan, sier at ballen har vært over streken. Dommeren går mot midten av banen og signaliserer mål, mens det tyske laget løper bort til dommeren og protesterer. «Herregud dommer, den kan da umulig ha vært over streken.» Men til ingen nytte. Det er ikke gitt at de skal vinne denne kampen.

England fortsetter å styre spillet.

Så – idet kampen er ved veis ende og idet tilskuerne tror at kampen er over og begynner å storme banen, får Hurst en ny pasning fra Ball. Han løper alene mot mål og scorer med venstrefoten. Så blåser dommeren av kampen. Hurst vet faktisk ikke at den siste scoringen er godkjent før han får vite det av lagkamerater senere på kvelden. Han tror at kampen er slutt idet han scorer.

Etterpå blir det regnet som et perfekt hatrick, et mål med hodet, et med høyre fot og et med venstre. Og han er den eneste i historien som har scoret hattrick i en VM-finale.

Idet kampen blåses av, ser vi en forundret, sjokkert og rystet Jimmy Greaves reise seg fra benken, i dress, for å gratulere sine lagkamerater avmålt med seieren.

Hva skjer så med aktørene

Wolfgang Overath blir verdensmester på hjemmebane i 1974 og får fremtredende stillinger i tysk fotball. Jimmy Greaves er og blir en høyt ansett målmaskin i engelsk fotball, mens han som var tiltenkt en birolle og benketilværelse, Geoff Hurst, først blir tildelt Order of the British Empire og deretter slått til ridder av dronningen for sin innsats i fotball-VM i 1966. Han er plutselig en Sir. Ikke så rart at han het Geoffrey kanskje, det mest populære navnet innen den engelske adelen.

Han startet VM på benken. Den harde benken. Det sved under rumpa. Han var innstilt på å sitte nettopp her. Men skjebnen ble en helt annen.

The winner takes it all …

* I ettertid har engelske kommentatorer spøkt med at de trenger en russisk linjemann hver gang England ligger an til å tape:  «Give us a Russian linesman …» Senere er linjemannen blitt æret med å få oppkalt den aserbajdsjanske landslagsarenaen etter seg, Tofik Bakhramov Stadion.

Denne artikkelen ble første gang publisert i den norske avisen Klassekampen i forbindelse med åttendedelsfinalen mellom England og Tyskland i VM i 2010 i Sør-Afrika, for øvrig en kamp Tyskland vant 4–1. Artikkelen er noe endret før publiseringen på idraetshistorie.dk i 2021.